Musikk som rører hjertet

Ingen ga så god respons på spillet vårt som dem vi spilte for på helseheimen! Kanskje ikke høylydt, men stille lyttende, noen ganger med en tåre i øyekorken, noen ganger med forsiktige forsøk på å synge med.

«Dette blogg innlegget ble første gang publisert hos torsteinaagaardnilsen.no og er gjengitt med  tillatelse»

Valget av melodier, i vårt tilfelle ofte uten tekst, skal henføre, sette folk i noe vi kaller julestemning. Og noen ganger gjør denne musikken direkte vondt. Treffer en streng i oss som minner oss om noe, eller som bare treffer melankoliens strenger, som sakte begynner å svinge i takt med tonene.

Vi fremførte «Air fra Rinaldo» på julekonserten med skolekorpset jeg spilte i. Et ordentlig klassisk stykke musikk, komponert av Händel, som vi syntes klang så fint. Og ikke minst det faktum at melodien var lagt som solo i kornettstemmen. O, du herlige så godt det var å spille den i Lofotenkatedralen, en stor trekirke med varm akustikk og plass til tolv hundre mennesker – et absurd stort rom i en bygd som på den tidene hadde om lag 1.500 innbyggere. Den ble bygget så stor for å romme alle fiskerne som overvintret der opp under lofotfisket, og som gjerne benyttet sin ene fridag til kirkegang. Vi var nok langt færre på julekonserten.

Det er ingen tid på året der enkle, sterke melodier gjør slik lykke som oppunder jul. I tilfellet «Lascia ch’io pianga», som «Air fra Rinaldo» egentlig heter, er det også snakk om en vakker melodi med underlag som består av en enkel, stiltypisk og sterk akkordprogresjon.

Og historien er også sterk: Den kristne ridderen Rinaldo er med på korstog, og de har slått leir utenfor Jerusalem. Dersom de klarer å innta Den Hellige By, har lederen for korstoget, general Goffredo, lovet ham sin datter Almirenas hånd. «Air from Rinaldo» er altså en operaarie komponert av en av verdens største operakomponister, George Friederich Händel, til sin debut i London i 1711.

Selve historien kunne nesten vært hentet fra dagens fantasy-sjanger, der vanlige mennesker møter trolldom og selv blir utrustet med krefter som gjør dem i stand til å bekjempe heksekunst. For akkurat det er nødvendig når den skumle dronningen av Damaskus skal bekjempes. Ikke bare er hun dronning med magiske evner, hun er også sarasenerkongen Argantes allierte, og hun tar Rinaldo som gissel, blant annet fordi hun er forelsket i ham!

Ikke bare har operaen et fantasifullt og overnaturlig preg, men den kan også være en påminnelse om at konflikten rundt Jerusalem ikke er av nyere tid.

Så der satt vi på vestre galleri, intetanende om dette dramaets innhold, og spilte en vakker «air» som egentlig er en klagesang som Almirena framfører mens det ser som mørkest ut. Mange mener det er en av de vakreste arier som er skrevet. Heldigvis ender operaen godt ved hjelp av en mystisk eneboer, magiske tryllestaver og heltemot.

Det er noe med vakre melodier og julen. De trenger ikke alltid ha julens innhold, bare de er fine og rolige nok til å fylle oss med høytid. Selv synes jeg korpsene rundt om er flink til å spisse programmene sine oppunder jul, i alle fall med hensyn til melodivalg. Påfallende mange sanger som fremhever lyrisk spill og rolige tempo, blir fremført.

Det er alltid mye Disney-jul med swing og moro og norsk nissemusikk også. Men så er det også et faktum at for oss er påvirkningen fra det moderne USA like mye jul som noe annet. Hvor vidt Almirenas klagende arie er mer passende enn White Christmas, skal man faktisk vokte seg for å mene noe om. Tematisk sett har i alle fall sistnevnte mest med julen å gjøre. Jeg velger likevel Händels udødelige låt fordi den beveger meg mer, og forteller meg noe som ikke nødvendigvis har med tekstens innhold å gjøre, men som ligger i musikkens nærmest religiøse karakter.

Isolerer vi teksten fra handlingen, ser vi at det er et menneske som klager over sin grusomme skjebne, som lengter etter frihet og ber om nåde. Det vil jeg kalle en universell problemstilling: Tenk hvor mange mennesker som er i hennes situasjon, hver dag. Juletida er tiden da mange av oss får tid til å ta slike tanker inn over oss. Da kan vakker musikk gjøre vondt, og vi må faktisk la den gjøre det!

Som i en scene fra filmen Il Castrato: Her synger den største virtuosen på Händels tid, Farinelli, denne arien. Det er en av de sterkeste scenene filmen. Melodien borer seg inn i hver og en som hører Farinelli, mens ressigøren etterhvert lar oss som ser filmen få se hva Farinelli tenker på, hvordan han bruker arien til å fortelle sin historie, historien om hvordan han ble den han ble: kastreringen av en ung gutt med en gudebenådet stemme.

Julekonserten vår endte godt, akkurat som Händels suksessopera gjorde. Vi spilte opp mot vårt beste, men av alt vi spilte for mer enn tredve år siden, husker jeg bare denne. Og så husker jeg julesangene, selvsagt, som vi spilte oppe i tårnet på julaften, rett før kimingen startet. Risikosport! Folk skulle ha julesangene med seg på veien hjem, klingende fra oven. Tårnet er temmelig høyt. Jeg husker bare at det var fryktelig kaldt, og at vi en gang ikke rakk å komme oss ned før kimingen av de svære kirkeklokkene ble satt igang av kirketjeneren! Det var faktisk dramatisk. Lyden var så sterk at noen musikanter begynte å løpe ned de bratte trappene. Den øverste delen var ikke trapp engang, men en stige. Om en av oss hadde snublet, kunne det gått riktig ille, både med instrumenter og musikanter. Men det gikk bra.

For mange er det kanskje denne opplevelsen dere best kan identifisere dere med: Spillingen på gamlehjemmet, eldresenteret og lignende institusjoner. Jeg kan huske en gruppe musikanter som ga denne spillejobben høyeste prioritet, og det på selveste julaften formiddag. Ingen ga så god respons på spillet vårt som dem vi spilte for på helseheimen! Kanskje ikke høylydt, men stille lyttende, noen ganger med en tåre i øyekorken, noen ganger med forsiktige forsøk på å synge med. Kanskje minner om tente lys og høytid fra unge år strømmet på? Sjelden er spill av varme julesanger så meningsfylt som akkurat da!

Lykke til med julekonserter og andre førjulsforberedelser!

Torstein Aagaard-Nilsen


Publisert

i

av