Eller er det standaren på østerriske korps så
dårlig at et vanlig norsk bygdekorps er i stand til å ta innersvingen på hva som enn måtte bys av egenprodusert ompa i alpelandet?
Det siste er i ethvert fall ikke forklaringen. Tyrolermusikken kan virke søtladen og klissen på en skandinav, men østerrikerne har alle et forhold til sin musikk. I den såkalte 10. Pongauer Jubiläums-Oktoberfestival, hvor Lofoten-korpset konserterte med bravur i en stor sportshall foran til sammen 7000 tilskuere
i tre dager til ende, viste det seg at østerrikerne brukte denne
musikken til fest.
Benket ved langbord, alle med ølseidelen innenfor rekkevidde, lot alle – opptil tre generasjoner samtidig – seg rive med av musikken. De klappet eller sang med, og de påskjønnet korpsene med jublende applaus etter hvert nummer.
Ingen dans. Men utover kvelden og natten steg stemmningen til de store høyder. Man tok hverandre i armen og vaiet fra side til side på langbenkene, alle ivrig syngende med. Ølet hjalp selvfølgelig godt til. Etter norske mål var det utrolige mengder maltnektar som ble konsumert. Med en god snaps innimellom. Til og med ved morgenkonserten kl. 10 søndag fløt ølet fritt.
Likevel forekom det praktisk talt ikke fyll. Som den naturligste ting av verden piffet musikerne seg opp med øl, mer en dobbelt så sterkt som det sterkeste norske (14-16 prosent)!
ØL VED NOTESTATIVET
-Det overrasket meg ikke så rent lite at både østerrikerne og tyskerne kunne drikke øl og spille samtidig. Vi måtte selvfølgelig følge med på galoppen. Når jeg nå etterpå forsøker å sortere inntrykkene fra en hektisk uke i Schwarzach, er noe av det som slår meg som merkeligst, det at det første jeg selv gjorde ved ankomsten til Salzelcker-hallen var å sette en ølseidel ved notestativet.
Det har aldri skjedd før, sier et av korpsmedlemmene, Arild Olsen. Hjemme i Kabelvåg ville en øl foran en konsert være bortimot utenkelig.
-En del av forklaringen på at Kabelvåg gjorde det så bra, finner vi selvfølgelig i det faktum at vi siden i fjor høst har arbeidet intenst med å bedre den musikalske standaren. Og ved et så stort arrangement skjerper vi oss voldsomt, sier Bjørnar Christensen, tidligere Kabelvåg-gutt, for anledningen hentet som forsterkning fra Honningsvår hvor han dirigerer verdens nordligste janitsjarkorps.
-Det går ikke an å si at vi spilte bedre enn de østerriske og tyske korpsene. Men selv ble jeg overrasket over hvor få melodier spesiallaget for janitsjar de hadde på sine reportoar. De tydde mye til evergreens. Det at vi reprensenterte noe nytt, falt ut til vår fordel.
BØR BYGGES UT
Alle som deltok, verter som vel som gjester, var skjønt enige om at denne
internasjonale musikalske forbrødringen på grunnplanet var så vellykket, at det bør bygges systematisk ut. Kombinasjonen festival/konsert og ferie, må bli en suksess når kontakten sluttes nær sagt automatisk på grunn av felles musikalsk interesse. Ekstra artig var det at Kabelvåg musikantene hadde tatt med sine hustruer til Østerrike. De fire kvinnene i Nordlandsbunader som deltok i oppmarsjen, vakte berettiget oppsikt. I disse trakter har man sans for tradisjoner. Og i folkloren inngår bunader som et viktig element.
-Folk kom bort til oss og bad oss marsjere. En anmodning som vi mer enn gjerne etterfulgte. Dette var rart, i alle fall for meg, forteller Astrid Olsen. -Og det var ikke den eneste opplevelsen, bedyrer hun. -Jeg har aldri vært med med på noe sånt før og er mektig imponert. Den store festhallen var primitiv utstyrt. Scener, bord og benker bestod av uhøvlede planker. En busk i en bøtte ble brukt til å pynte opp. Likevel ble alt et enestående, naturlig hele. Alt i alt er jeg mektig glad fordi jeg fikk være med på dette. Som regel drar jo mannfolkene alene når de skal på stevne. Så også for oss burde slike festivaler bli en hyppigere foreteelse, sier Astrid Olsen.
Noe for Norges Musikkforbund å tenke på? Neida, det er ikke nytt at norske janitsjarkorps drar utenlands. Men dette er en så vellykket form, at den kanskje burde foranledige bred satsning på høyeste organisasjonsplan.