Lyden av spilleglede

Nerver i høyspenn, lyder fra all slags instrumenter, et trangt tidsskjema. Akkurat slik skal en korpskonkurranse være.

I det jeg går inn døra, nærmere og nærmere lydene fra foajeen i kulturhuset slår det meg; stemningen er akkurat slik jeg husker den da jeg var yngre og ivrig korpsunge. Det er som om ingenting er forandret, og det er godt å se for en korpsnerd som meg, i en tid hvor korpsene sliter for å overleve. Det kryr av barn, unge, voksne og eldre. All slags folk med all slags instrumenter. På en stand selges saksofoner, gitarer og klarinetter. På et annet bord selges det små instrumenter som vi egentlig ikke visste om eller kunne spille, men kjøpte uansett. Det er tydelig at den tradisjonen står like sterkt.

De dyrebare minuttene
En korpskonkurranse med så mange korps krever en ekstrem timing. Alt må være på plass, og tid er dyrebar og mangelvare. På under en halvtime skal det varmes opp, terpes, stemmes og jobbes med nervene. I andreetasjen, forbi masse kontorer og på et lite bakrom sitter Gimsøy skole- og ungdomskorps klar for å gå på scenen.

-Herregud!, ikke si at tiden er der allerede, sier en litt stressa dirigent. Vi må bare bruke den tiden vi har, du kan snakke med oss på vei ned.

Resten av oppvarminga går til en siste finpuss. Åpningen på låtene testes ut før man kjapt må gå videre. Mye skal huskes på, og korpset får kort beskjed om å huske på crescendoer og decrescendoer. For å få en bra opptreden, må alt sitte perfekt. Mer rekker ikke korpset fra Gimsøy å terpe på, for nå er det tid for å opptre. Korpset blir fulgt ned bak scenen. De siste minuttene før man skal på scenen er korte, men samtidig så lange. Tiden står nesten litt stille, samtidig som man nesten ikke rekker å tenke på annet enn å stille seg på rett plass. Det er nå nervene melder sin ankomst.
-Jeg er redd for å bomme, magefølelsen blir bare verre og verre, forteller Ragnhild Margrethe Olsen, som spiller kornett sammen med Othelie Eliassen, og er litt nervøse bak scenen. -Vi spiller førstestemme, og det er første året vi gjør det. Vi har masse nerver, men vi gleder oss også, fortsetter Othelie. Og før de får kjent mer på nervene. åpnes dørene. Det er klart for årets opptreden på Nordavind.

Korpset går inn på rekke og rad. De stiller seg på plassene sine og venter på dirigenten, og tankene mine tar meg tilbake til da jeg selv spilte i korps og skulle opptre. Respekten for dirigenten er der enda, ingen rører på seg før hun er kommet inn og gir tegn på at de kan sette seg ned. Det er helt stille, og det gjøres klart til første tone. En litt skrantende prøvetone før korpset settes ordentlig i gang. Korpset skal spille fire låter, og kommer seg gjennom opptredenen uten alt for mange nerver. De serverer en hymne til Svalbard som er deres fineste låt i konkurransen. Som et rent brasskorps kan låtene bli litt tunge, og korpset serverer Survivors «Eye of the tiger» hvor jeg gjerne skulle hørt noen treblåsere for en enda bedre versjon. Men korpset kommer seg gjennom opptredenen uten at nervene tar overhånd, og de dyrebare minuttene er over for Gimsøy skole- og ungdomskorps.

Legger lista høyt
Mens gjengen fra Gimsøy kan nyte resten av konkurransen, er det fjorårets vinnere i janitsjarklassen til generasjonskorpsene som skal ut i ilden. Kabelvåg og Svolvær skolekorps stiller med høye ambisjoner om å dra seieren i land også i år. Jeg setter meg forventningsfylt ned i salen, klar for å høre på korpset, og det første janitsjarkorpset på scenen med meg i publikum i salen. Kanskje sier det seg selv at en gammel klarinettist som meg koser seg når treblåsen også får plass på scenen, og skolekorpset fra Kabelvåg og Svolvær legger lista høyt med sin opptreden. Korpset kommer med en knallstart med filmmusikk fra «De Utrolige» og fortsetter med «Koral» av Reidar Gullesen, som opprinnelig skulle være pliktnummer for generasjonskorpsene. Jeg lener meg tilbake og nyter tonene fra treblåsen som passer perfekt inn i låten som jeg tidligere i konkurransen kun har hørt i brassversjon. Korpset fortsetter med en keltisk hymne, før de avslutter sin opptreden med to låter til. Nå er det bare å vente på resultatet. -Det var gøy, jeg synes det gikk bra selv om jeg var litt nervøs. Jeg tror ikke vi vinner i år, for det var så mange bra korps, men det kan jo hende. Jeg tror Andenes vinner i år, forteller Emma Sørstrøm. Og hun får rett med tipset sitt: det er nemlig Andenes skolekorps som vinner klassen.

Uten nerver
Når generasjonskorpsene er ferdige i ilden, gis stafettpinnen videre til de litt eldre musikantene. Eller, hvert fall musikkforeningene i amatørklassen. Og selv om man kanskje skulle forvente seg at de yngste musikantene nå er ferdige i konkurransen og det kun er de voksne som nå skal på scenen, stiller Svolvær Musikkforening med musikanter fra 13 til 78 år. Og nervene som tidligere har vært i høyspenn, har nå blitt betydelig roet ned. -Nervene er helt fraværende! Da har jeg nok holdt på for lenge. Jeg tror det blir bra jeg, sier en fornøyd Kristian Hansen før han må haste videre for å varme opp. Musikkforeningen serverer både rolige låter og noen med mye krutt og et kjapt tempo. En mørk dyster låt bygger seg opp med flere instrumenter og mange toner som på kort til skal komme ut. De utfordrende låtene viser at musikerne behersker låter med mange grep som skal sitte rett på kort tid.

En vanskelig åpning
Nå er det Henningsvær Musikkforening som opptrer på scenen – med låter jeg selv har spilt i min korpstid. Jeg blir sittende og håpe at klarinetten ikke bommer på den vanskelige starten til «Visa vid vindens änger», der det lett kan gå i surr. Jeg minnes hvor lei vi var den låten etter å ha spilt den igjen og igjen fordi vi ikke fikk til starten. Men korpset leverer en fin versjon av den svenske visen, før de fortsetter med sitt pliktnummer og en låt som krever høye toner fra treblåsen, noe som lett kan gi en hylende pipelyd hvis man er uheldig. Men med stødige klarinettister får låten en fin start og en bra utførelse. Musikkforeningen fra Henningsvær gjør deretter det som kan virke som dagens lengste låt, og jeg sitter og lurer på om låten en gang skal ta slutt. Ute i det store bakrommet, hvor instrumentene pakkes sammen og musikantene gjør seg klar til å fortsette dagen, snakker jeg med Elisabeth Willassen. Hun pakker ned althornet sitt, og er fornøyd med dagens opptreden. -Det gikk helt suverent! Jeg var litt nervøs, det er første gangen jeg er med på Nordavind. Men det gikk egentlig helt fint med nervene.

Show!
Konkurransen går som smurt, men utover dagen begynner det å bli mindre liv i foajeen. Kabelvåg Musikkforening og Moskenes Musikkorps er siste korpset ut i janitsjarklassen til amatørkorpsene. De har slått seg sammen til et stort korps og starter med masse rytmer før de fortsetter med en rolig låt. Det store korpset avslutter med en låt hvor de både synger og klapper, og får også med seg publikum på klappingen. En fin avslutning med en låt som skiller seg litt ut etter mange korpsnummer, kommer godt med. Etter at korpset fra Kabelvåg og Moskenes var ferdig på scenen, var musikantene i godt humør. -Det var veldig fint, det er et fantastisk rom å spille i. Litt nerver skal det være når man spiller, forteller Erling Hekneby. -Det er moro at vi er så mange i korpset når vi har slått oss sammen, fortsetter Alf Jonassen. Samlekorpset er ikke snauere enn at det går helt til topps. Kabelvåg Musikkforening og Moskenes Musikkorps vinner sin klasse i konkurransen. Selv med nervøse musikanter og litt sure toner her og der, er Nordavind en konkurranse hvor alt det fine med korps kommer frem. Samhold, spilleglede og litt nerver fylte kulturhuset og gjorde lørdagen til en fin musikkfest

Rachel Antonsen


Publisert

i

,

av

Stikkord: