Historie

Det var kjærligheten til hjemplassen som innerst inne var drivkraften til gjennom musikken å skape liv, innhold og festivitas i vårt lille bysamfunn.

1887 – 1900

Her i Havnegata 5, ble KMF stiftet, 27. august 1887.

Her i Havnegata 5, ble KMF stiftet, 27. august 1887.

Den vakre og sterkt nyanserte natur var en god inspirasjonskilde. Som et mektig bakgrunnsteppe de stolte, takkete fjell – foran det uutgrunnelige havet med sine holmer og skjær. Og mellom dette lå vår barndoms tumleplass. Hauger og åsrygger i mengdevis, vann etter vann, sprelske bekker og bjørkeliene med sitt yrende fugleliv. Måtte ikke alt dette bringe uro i sinnet og avføde skapende krefter.

Ofte hører vi om musikere som søker ut i naturen, for å komme i kontakt med naturens toner. Og slik hendte det fløytisten vår, han måtte plutselig ut i skog og mark for å konstatere hvilke toner gjøken brukte i sitt ko-ko. Ja, han fant hva han søkte og ble sikkert rikere med den opplevelsen.

Sommerens sollyse netter og vinterens stormfulle, mørke døgn, gav folket her ofte kontraster i sinnet, men likevel – livet ble dog verdifullere derved.

Dette jubileumsskrift er tilegnet vårt kjære Kabelvåg, naturen og folket. All den innsats som vi har ydet for å skape en god hormusikk som kunne være med og forme stedets ansikt, har vi gjort for hjemplassen her mellom hav og fjell. Vårt håp er at det som er ofret ikke alltid har vært forgjeves.

Pionerene

Hvilke krefter det var som sprengte på og som var en medvirkning til at det ble dannet hornmusikk i Kabelvåg så tidlig som i 1887, vil vi kanskje kunne danne oss en mening om når vi tenker oss inn i de historiske hendinger som fant sted i de tider. Det var unionskampene. Disse hadde brakt det norske folk fram til større selvhevdelse, og der gikk sterke patriotiske, strømninger gjennom hele folket i denne tiden. Men for å tolke disse kjensler og skape samdrektighet trengtes musikk – og da helst hornmusikk, som ved store anledninger når folk var samlet ute i det fri, kunne gi det hele den rette koloritt.

Dessuten var Kabelvåg på den tiden ubestridt «hovedstaden» i Lofoten og det kulturelle sentrum.

Lørdag den 27. august 1887 ble Kabelvåg Musikkforening stiftet på et møte hjemme hos boktrykker Bergh, som da bodde i snekker Wolds hus i Vika. De som var på møtet og således ble foreningens stiftere var:

Boktrykker Ørger Johannes Berg (født Kristiansund N 1860 – sist reg Salangen 1910)
Blikkenslager Lorentz Knudsen (født Kristiansund N 1867 – sist reg Narvik 1910)
Handelsmann Peder J. Dahl (født Strinden 1842 – død ukjent)
Kjøpmann Julius Eckhoff Absalonsen (født Bergen 1859 – død Nexø, Danmark 1939)
Løytnant og redaktør Jacob Dishington Nilsen Wensell (født Hemnes 1859 – død Svolvær 1926 )
Blikkenslager Petter Johan Krane (født Vågan 1860 – død Ballangen 1941)

Som det ofte har hendt både før og siden, var det en av boktrykkerkunstens menn som var initiativtaker også i dette pionerarbeid, nemlig redaktør av «Lofotens Tidene» og «Nordlendingen», boktrykker Ørger Johannes Berg. Han ble også valgt som foreningens første formann, og dette verv innehadde han helt til han i 1899 reiste fra Kabelvåg. At hans bortreise var et følelig tap for musikkforeningen skjønner man når vi hører om Bergs sympatiske sinnelag og store popularitet i alle samfunnslag.

Som foreningens første instruktør ble valgt blikkenslager Knudsen. Knudsen var instruktør helt til 1892, da han flyttet til Narvik. Også i Narvik nedla han seg store fortjenester som hornmusikk- og sanginstruktør.

De første instrumenter fikk man på den måten at der innen enkelte familier på stedet fantes et og annet instrument og disse fikk så foreningen beholde. Instrumentene fikk navn etter de familier man hadde fått dem hos. Et av instrumentene fortelles det ble kalt «Kaarbø-kornetten».

Til å begynne med ble som øvingslokale benyttet Wolds snekkerverksted og Berghs trykkeri, senere Wensellsalen (nåværende Samlagsgårdens 2. etasje), videre Losjelokalet og til slutt i Arbeiderforeningen.

I 1892 forlot Knudsen stedet. Han hadde foruten å være instruktør også vært en ypperlig kornettist. Den unge gutten Magnus Nilsen, som på den tiden bare var 12 år gammel fungerte nå en tid som dirigent inntill handelsbetjent Hans Olsen i 1893 overtok og som så innehadde dette verv til han i 1900 flyttet til Oslo.

I 1894 ble det aktuelt å anskaffe nye instrumenter, og i den anledning ble der holdt en dundrende basar om vinteren på Wensell-salen. Fisket slo godt til det året og det ble penger i kassen og det ble nye instrumenter. Året før hadde det vært en utstilling i Tromsø, og der hadde man hatt 17 musikere fra Tyskland. Disse kom så til Lofoten i fisketiden og begge korps slo seg sammen og fartet rundt i Kabelvåg. Og så forteller sagaen at slik musikk hadde man ikke hørt i Kabelvåg før.

De gamle instrumenter (en B-kornett, to althorn og en tuba) ble så solgt til Svolvær Hornmusikkforening, som ble stiftet samme året. Salgsbeløpet var 80 kroner.

I 1897 var musikkforeningen leid for å spille ved firmaet Ellingsen, Skrova’s 100 års jubileum. Der var det mat og drikke i overflod. En liten historie fra den turen kan være morsomt å ta med.

I den tiden var det vanlig med trommevirvel etter talene, men trommeslager Jacob Melhus, som under festen ble bedt om å slå virvel sa høyt og tydelig midt under festen på sin brede trønderdialekt: «Æ je’ f-n i vervlan».

I 1898 var foreningen leid under festligheten ved Victoriahavns omdøpning til Narvik. Lagermann Peder Olsen,  som selv var med den gang, forteller om denne turen:

«Betalingen var 150 kroner samt fri reise og fritt opphold. Vi hadde det fint på alle måter under oppholdet. Den gang var det ingen gater i Narvik så skoene og buksekantene så fæle ut av blåleiren som Narviks «gater» i den tiden bestod av. Foreningen talte 20 mann og ikke alle var akkurat tørrlagte. Ved avreisen fra Narvik spilte vi som seg hør og bør en avskjedsmarsj. Boktrykker Bergh og jeg hadde imidlertid en god del igjen av marsjen da de andre var ferdige, så vi spilte like så godt en marsj for oss sjøl etterpå.»

Ved århundreskiftet var foreningen også og spilte til firmaet Falck, Risværs forretningsjubileum. Det ble også arrangert en større lysttur til Trondhjem, visstnok med gamle D/S «Vaagan».

De store festdager for hornmusikken var 17. mai og St. Hansaften. Morgenreveljen 17. mai begynte i de tider klokken 6 og borgertoget gikk helt til Storvågan. St. Hansaften ble der arrangert folkefest på Vollan (under Kjellbergtindern). Her var det leik og annen forlystelse både for unger og eldre. Det var riktig hyggelige tilstellinger forteller de som var med den gangen. Der var stor tilslutning – alle folk var med, klikkervesenet var ennå ikke oppfunnet.

Kabelvåg Musikkforening hadde mange morsomme turer hver sommer. Der arrangertes turer til Sortland og Stokmarknes og til ekserserplassen i Lekangdalen. Dessuten til Digermulen når det var turistskip på besøk der. Det ble ikke holdt noen regulære konsert på disse lystturene, men man underholdt med hornmusikk på de stedene man besøkte.

Kabelvåg haddde ofte besøk av hornmusikkorps fra Bodø og Harstad, og i begynnelsen av 90-årene fikk vi også besøk av Frelsesarmeens stabsmusikk. Alle disse besøkene var kjærkomne og velkomne og gav gode impulser for våre musikere.

I novemer 1892 lå Frelsesarmeens stabsmusikk værfast i Kabelvåg en hel uke. Da var det at komposisjonen «Kabelvågmarsj» av Kaptein Østby, så dagens lys. Marsjen hadde sin premiere her 14. november samme år. Om komposisjonen «Kabelvågmarsj» har overstløytnant Ole Utgård, som var med på den stormfulle tur, nedtegnet følgende i sin dagbok for 14. november 1892:

«En marsj der var blitt komponert av kaptein Østby her og derfor ble kalt «Kabelvågmarsjen» ble spilt på møtene og den ble så populær at folk kom og spurte om de ikke kunne få den utsatt for piano og hornmusikk eller annen musikk, da de fant den aldeles storartet. Marsjen karakteriserer både storm og stille, både det opphøyede, skjønne (althornsoloen), og det voldsomt, stormpiskede hav i opprør (fra althornsoloen til trioen). Trioen fører så inn i roligere og jevnere forhold. Til slutt en frydefull seiershymne.»

Les mer om Kabelvågmarsjen her!

I en årrekke hadde musikken 50 kroner av Vaagan Sparebank og det samme beløp av Vaagan Øl og Vinsamlag på betingelse av at den spilte hver søndag kveld om sommeren.

1900 – 1920

Etter at Hans Olsen i 1900 var reist fra stedet var foreningen uten dirigent sannsynligvis til Marcelius Lind tok taktstokken i 1904. Han var foreningens instruktør inntil han reiste til Amerika i 1910. Han var en betydelig musikalsk kraft, og foruten å være instruktør spilte han også 1. tenorhorn. Marcelius Lind arrangerte for hornmusikk en gatemarsj tilegnet Kabelvåg Musikkforening.

Lind flyttet etter hjemkomsten fra Amerika til Narvik og nedla der et betydelig arbeid i musikklivet.

Etter ham ble hans bror Wilhelm Lind instruktør, han hadde vært medlem av foreningen siden 1906. Han reise i 1912 til Sortland, hvor han nedla et pionerarbeid i musikklivet der som instruktør.

Magnus Nilsen, som startet sin musikalske bane allerede som gutt, var i flere perioder dirigent.

I 1911 ble der gjort det første forsøk på å få istand et musikkstevne. Det var Svolvær og Kabelvåg musikkforeninger som gikk sammen om arrangementet. Man hendvendte seg til forskjellige steder i Lofoten og Vesterålen, som man kunne tenke seg at der var hornmusikk, men det viste seg dessverre at samtlige musikkorps i distriktet, utenom innbyderne lå nede. Stevnet ble allikevel gjennomført etter planen i Svolvær sommeren 1911 med deltakelse fra Svolvær og Kabelvåg musikkforeninger samt 2 musikere fra Bø i Vesterålen. Der ble til stevnet innøvet et fellesprogram som ble spilt på stevnekonserten.
Et nytt forsøk ble gjort i 1912, men da i Kabelvåg, men resultatet ble som året før.
Dette er så vidt vites de første musikkstevner som har vært avviklet i Nord-Norge.
I 1911 bestod Kabelvåg Musikkforening av følgende medlemmer:

Wilhelm Lind
Johan Lind
Magnus Nilsen
Sigurd Bakke
Peder Olsen
Ingvald Jørgensen
Elias C. Riibe
Jacob Hagen
Haakon Jakobsen
Olaf Møllner
Rold Røed
Trygve Thorgersen
Arnt Olsen
Throvald Bye
Knut Knutzen Wold les mer om Knut Knutzen Wold her
Otto Christensen 

Karene i de første årtier var ikke bare glødende musikkelskere, men også glade gutter der de for fram. Når det var noe  særlig som forestod var det å sende bud på Kabelvågmusikken. Det var neppe et sikkelig skytterstevne i Lofoten og Vesterålen eller i distriktet for øvrig uten at man måtte be Kabelvågmusikken med. Det var ikke noe særsyn at man leide gamle dampskibet «Gunnar Berg» i Svolvær for å frakte musikken. Drog man med rutebåt så var det gratis reise. Men musikk måtte det til, og man var ikke nøeregnende.

Og så gikk tiden fremover til 1913. I august måned etter en temmelig varm sommer gikk festivitetslokalet «Arbeideren» opp i luer og musikkforeningen, som hadde sitt øvelseslokale der og på dette oppbevarte sitt arkiv av noter og foreningsprotokoller samt de fleste instrumenter, mistet det hele

Med dette slutter pionerenes saga.

Ungdommen kommer

Året 1911 fikk stor betydning for musikklivet i Kabelvåg, idet Kabelvåg Guttemusikkorps ble stiftet i novemer. Stifterne var:


Knut Knutzen Wold
les mer om Knut Knutzen Wold her
Torleif Overholdt
Jon Overholdt
Magnus Andersen
Sigurd Rognan
Bjarne Christensen
Trygve Christensen

 

Guttene var jo bare såvidt kommet over konfirmasjonsalderen, men gløden og energien var stor. Og det er gjennom dette tiltaket med guttemusikken interesant å se hva gutter kan bringe det til når viljen til å yde noe er tilstede. Ideen hadde sitt utspring i guttenes deltakelse i guttekorpset, som drev på med sin eksersis og marsjering, og da ble det ganske naturlig å tenke på klingende spill i forbindelse dermed. Det begynte så i sin første spede begynnelse med blikkfløyter og pappluer i vedskjulet hjemme hos Wold – og sagstolen ble brukt som notestol. Men på initiativ av Wold – som allerede hadde vært medlem av Kabelvåg Musikkforening fra 10. mai 1911 – fikk guttene utlånt av musikkforeningen 1 gammel hellikon, 1 althorn, 1 tenor, 1 gammel kornett og 1 gammel trompet som ble funnet på loftet i den gamle Arbeiderforeningen. Trompeten var miserabel, men blikkenslager Krane  lappet den såpass at den kunne brukes. En billig tamburtromme ble anskaffet og stortrommen ble utlånt av Frelsesarmeens korps her.

Øvelsene ble den første tid drevet i Skytterlagets hus, og til hver øvelse måtte parafinlampe tas med. Interessen var stor og øvelsene ble drevet utover høsten i all slags vær – og alle møtte bestandig på øvelsene.

Guttene øvde seg i å marsjere utover veiene – og plutselig en dag kom de marsjerene gjennom gatene – oppover til Hotellet og tilbake til Skytterhuset. Det vakte stor forbauselse hos innbyggerne, som ikke hadde greie på at guttene var kommet så langt. Det som den gang ble spilt var to repetiser av en marsj som egentlig bestod av fore.

Nå gikk det ikke lang tid før guttene mente at de måtte se å få tak i flere og bedre instrumenter. Etter å ha funnet en gammel katalog fra firmaet O. T. Ranum i Trondheim over musikkinstrumenter, og hvor betalingsbetingelsene var særdeles gunstige – ble opptatt et lån for innkjøp av 5 nye instrumenter på avbetaling. På henvendelse til politimester Jonas Pedersen og distriktslæge Paul Backer, stilte disse seg som kausjonister for et lån på 300 kroner. For disse pengene ble 5 nye instrumenter kjøpt inn, og for første gang benyttet offentlig 27. januar 1913. Heretter ble øvelsene henlagt til Arbeiderforeningen for en leie av 15 kroner måneden.

17. mai 1913 ble en festdag som vil huskes lenge. Da deltok 2 musikkorps i feiringen av dagen i Kabelvåg – nemlig den eldre Kabelvåg Musikkforening og det nye Guttemusikkorps.

I Kabelvåg Musikkforening var det nå mange eldre medlemmer som så smått begynte ¨gå trett og gjerne ville takke av, og da de hørte hva disse unge krefter kunne prestere, ble de enige om å slutte og la guttene overta arven.

Og guttene gjorde ikke skam på tilliten. Under sin dyktige og energiske Knut Wold ble det snart et korps som det stod respekt av. Det viser alle de henvendelser korpset fikk utenbys fra om å komme og spille på festdager og forskjellige anledninger.

Etter Arbeiderforeningens brann i 1913 ble det en omflakkende tilværelse for guttemusikken. Det ble øvet på folkeskolen, i uthusene hos maler Christensen og Benjamin Johnsen og delvis i stuene hos Benjamin Johnsen og Sigurd Rognan. Så ble det holdt øvelser i lengre tid på «Altonabrygga», og derfra gikk turen til den gamle telegrafbygningen. At de fikk dette øvelseslokale kan telegrafbestyrer Wulff og kjøpmann Aug. Olsen takkes for.

Det var jo så at det måtte holdes opp med blåsingen når der gikk telefonsamtaler, men da banket betjeningen i golvet – ny banking fortalte at nå kunne øvingen fortsette.

Det ble nå fart i guttemusikken. Der ble holdt pakkefester og tilstellinger på gamle «Wensellsalen». Instrumentene ble fort betalt og nye anskaffet så snart økonomien tillot det. Antallet av medlemmer steg etter hvert og i 1913 var det 13 gutter med.

På anmodning av 1. maikomiteen i Harstad reiste guttene dit og spilte 1. mai 1914. Tidlig 1. mai morgen ble guttene mottatt av komiteen, som anviste dem hus i hotell «Hålogaland», som var stillet helt og holdent til korpsets disposisjon. I årene som fulgte ble det foretatt mange reiser til forskjellige steder og byer, og over alt var begeistringen stor for korpsets prestasjoner. Således skrev Lofotposten for 24. mai 1916 følgende omtale av korpset:

«Kabelvaag fordelagtig bekjendte guttemusikkorps viste Svolvær den opmerksomhet at avlægge stedet en visit isøndags. Musikkorpset, som er blit enda flinkere siden det sidst var her, spilte utover eftermiddagen og kvelden en række nr. fra musikkpaviljonen og indviet i 11-tiden den nye «sommertid» med klingende musikk. Det tilstedeværende talrike publikum viste sin glæde og taknemmelighet over musiken ved kraftige haandklap. Korpset skal ha bedstre tak for besøket og er hjertelig velkommen igjen, om det senere ser sig anledning til atter at besøke Svolvær.»

Til 1918 gikk korpset under navn av Kabelvåg Guttemusikkorps, men nå var guttene blitt voksne menn. Det ble rettet henvendelse til tidligere medlemmer av Kabelvåg Musikkforening om de var villig til å gå inn i foreningen på ny under det gamle navn Kabelvåg Musikkforening. De yngste av de tidligere medlemmer sa seg villige, og nå begynte en periode i foreningens historie hvor den musikalske ytelse – sett fra et amatørmessig synspunkt — må sies å stå meget høyt.

1920 – 1940

Medlemstallet var nå (1920 – 22) steget til 18, og det ble øvet inn mange tildels meget vanskelige musikkstykker.

Men for å holde det gående trengtes mange penger, og foreningen måtte ut å reise. Der ble holdt konserter på steder som Melbo,  Sortland, Stamsund, Henningsvær, Steigen, Leknes og flere.

Et par år spilte foreningen både i Kabelvåg og Svolvær 1. og 17. mai. Det var – som en vil forstå – temmelig anstrengende dager.

Det kan ikke sies at Kabelvågs publikum i disse år satte særlig pris på foreningens arbeid. Konsertene, som hadde kostet et uhyre forarbeid, var lite besøkt og det var som oftest underskuddsarrangement. Men penger måtte skaffes. Foreningen hadde løpende utgifter på instrumenter og noter. Dessuten kostet paviljongen som foreningen bygget i 1927 – mange penger.

Og nå fant en del musikere på å opptre som amatørskuespillere. Det ble startet med «Ræv i saueskinn». Dette likte folk, og det ble fullt hus. Dette gav mersmak, og nå gikk det slag i slag med skuespill. I alt ble oppført 28 stykker – derav noen så krevende som «Godvakker-Maren» og «Kjærleik på Lykteland». Det var Trygve Thorgersen og Knut Wold som bar «dagens byrde og hete» ved oppførelsene av skuespillene. Mange festlige typer framstilte de på scenen med sitt utmerkede skuespillertalent. Men honnør skal også «spinnesiden» ha og de utenfor foreningen som alltid var villige når de ble bedt om å være med.

Samtidig med den utviklingen som er nevnt foran med overgang til dramatisk underholdning for å skaffe foreningen de nødvendige inntekter, ble der opprettet et strykeorkester innen foreningen. Dette bestod av ca. 12 mann. Da foreningen selv hadde en del instrumenter for strykeorkester og der blant medlemmene var flere som også kunne være med her, var dette for så vidt en naturlig utvikling.

Med musikk og skuespill fartet så musikkforeningen omkring og besøkte Svolvær, Henningsvær og Ballstad. Over alt ble man vel mottatt. Og – økonomien bedret seg betydelig.

Når det blir snakket om turer og minner, har året 1930 lett for å bli trukket fram. Da arrangerte foreningen lysttur til Trøndelagsutstillingen. Helgelandskes «Vefsn» ble leiet for turen, som kostet 3000 kroner. Turen varte i 6 dager og var begunstiget av et enestående godt vær fra avreise til hjemkomst. Det kan trygt sies at dette var den (om man skal bruke uttrykket) «flotteste» tur som foreningen har hatt.

I turisttiden de følgende år – til krigen brøt ut – ble der arrangert lystturer til Digermulen. Musikken avla besøk ombord i «Stavangerfjord», de tyske båter «Relianse», «Resolutte» og «Monte Rosa» og den franske båt «La Fayette» med flere – over alt vennlig mottagelse og stor begeistring. For å gi et bilde av hvor festlige disse turene til Digermulen kunne være, siteres en notis fra Dagbladet for 31. juli 1925:

«Fra «Stavangerfjord» meldes via Røst radio: «Stavangerfjord» ble ved ankomst til Raftsund i Lofoten gjenstand for en hjertelig velkomstdemonstrasjon. Da skipet gled innover i sundet møttes det av stadig flere flaggsmykkede fartøyer, inntil det ved ankringen innenfor Digermulen myldret av festsmykkede båter og mennesker. Livbåtene sattes på vannet og så gikk turen inn i Trollfjorden, og mens disse i en lang rekke møttes av barkassene, ble de på begge sider eskortert av tett besatte farøyer. På et av disse spilte endog et godt lite musikkorps fra Kabelvåg. Klokken 4 møttes «Stavangerfjord» under salutt og kraftige hurraer fra de langveis fra kommende Lofotfolk. Resten av dagen kunne skipet by sine passasjerer et vidunder av et skue av Lofoten helt til det siste skjær. Dagen sluttet med en praktfull solnedgang over et deilig hav.»

I noen år før krigen spilte foreningen både 1.mai og 17. mai i Henningsvær og 1. mai i Stamsund.

1940 – 1960

Kabelvåg Musikkforening deltok i alle Nord-Norske Musikkstevner fra oppstarten til 1947:


Harstad 1933
Tromsø 1934
Narvik 1935
Svolvær 1936
Narvik 1947

 

I tiden etter 1947 har Kabelvåg Musikkforening stort sett deltatt på alle Nord-Norske Musikkstevner.
(Les mer om historien til Nord-Norsk Musikkstevne og Nord-Norsk Musikkforening her)

Av dager som i de senere år har bitt seg fast i minnet er blant annet 17. mai 1940. Det var jo mens krigen pågikk her nord og av hensyn til faren for flyanfall ble det her ikke foranstaltet noe offisielt arrangement. Da var det musikkforeningen på eget initiativ gikk inn for å festligholde dagen likevel, men – det ble en underlig blanding av musikk og flyalarmer.

Så kom okkupasjonen og foreningen forsøkte da så godt som mulig å oppbevare sine eiendeler, men måtte stadig skifte plass etter som tyskernes rekvisisjoner skred fram. Til slutt havnet alt på Folkehøgskolens gymnastikksal, og her var det tyskerne forsynte seg med 1 baryton, 2 althorn, bandolærer m. v. Alt kulissemateriell som foreningen gjennom mange år hadde skaffet seg ble også tyskernes bytte.

Årene 1941 – 1944 lå foreningsarbeidet helt nede  – for sikkerhets skyld.
Så kom 8. mai 1945.

Etter et par timers øving var hornene blitt noenlunde varme, og musikkforeningen troppet i all stillhet opp utenfor kirken hvor menigheten var samlet til takkegudstjeneste for krigens opphør. Da denne var slutt bar det hjemover med musikken i spissen, mens marsjer og nasjonalsangen klang på en vidunderlig ny måte i den lyse vårkvelden. Hvem som likte innslaget best – folkemassen eller musikerne – er ikke godt å si. Nå fulgte det slag i slag – med 17. mai og 7. juni – dager hvor musikerne fikk lære å gå på sine ben. Travelt var det – men det var jo så meget å ta igjen – og «morro var det lell».

Det som alltid har skortet mest på for Musikkforeningen har vært øvelseslokale. På de utroligste steder er øvelser blitt holdt, således i 1936 – 1937 i Akvariet og Statens rorbu. Savnet av eget øvingslokale håper en nå snart skal bli avhjulpet, idet foreningen holder på med å bygge eget hus.

Foreningens medlemstall har variert fra år til annet, det største antall medlemmer har vært 33. Mange av de eldre er døde,  noen er reist bort og andre er sluttet. I jubileumsåret 1947 består foreningen av 26 aktive medlemmer:


Knut Knutzen Wold 
les mer om Knut Knutzen Wold her
Trygve Thorgersen
Trygve Olsen
Sigurd W. Lied
Sigurd Bakke
Gunnar Hansen
Harald Nilsen
Sigmund Jensen
Kåre Olsen
Johan Jensen (formann i styret 1947)
Sigurd Erdahl (kasserer i styret 1947)
Kaare M. Iversen
Knut Halseth
Olvar Iversen (v. formann i styret 1947)
les mer om Olvar her
Olav Hansen
Trygve Christensen
Willian Juul
Hilmar Arntsen
Henry Iversen
Thor Iversen (sekretær i styret 1947)
Einar Wold
Odd Wold
Ole Svarholt
Alex Lind
Roald Nilsen
Leif Thorgersen

 

En ofte skral økonomi førte til at KMF ikke fikk sjansen til å delta i samtlige nord-norske musikkstevner etter krigen. Dog var foreningen en av de første som kom seg på fote da freden kom, noe deltakelse i Narvik-stevnet i 1947 er et bevis på. Men det skal ikke stikkes under en stol at entusiasmen var ekstra stor akkurat da: «laget» var spillesugen og lofotingene kunne samtidig runde sine første seksti år.

Knirkefritt i 1952

At det går i bølgedaler også innen hobbymusikkorpsene, er vel Kabelvåg et sant eksempel på. Det gikk ikke bare tungt økonomisk: man møtte også veggen på det musikalske plan. Så tidlig som fem år etter krigsfreden, i 1952, var korpset i topprute. Alt fungerte knirkefritt, medlemstallet var slik man kunne ønske det, alle fikk uniformer, og det ble delt ut en masse skryt for det musikalske innhold. Med andre ord ikke bare i bølgedal, men også bølgetopp.

Desverre har Kabelvåg Musikkforening hatt vel stor gjennomtrekk – som man må forvente på et lite sted som aldri har hatt all verden å tilby ungdom som vokser opp, og som gjerne vil stifte bo på hjemstedet. Derfor har en hard, solid, trofast og lokal indre kjerne båret de tyngste lassene. Ja, der er i dag (1987) brun/gule musikanter i foreningens midte som har trasket gatene hver 17. mai siden oppsvinget like etter krigen. Snakk om entusiasme!

Kom fra skolekorpset

Men vi kommer ikke utenom at de musikalske kvaliteter ikke var helt i tråd med ambisjonene. Så det kom nærmest som en lykke da tilskuddene kom fra midten av 60-tallet, representert med musikanter som sa takk og farvel til skolekorpset. I tillegg til at «overgangen» førte til musikalsk fornyelse, ble stabiliteten bedre enn på lenge. Kom derfor ikke å si at Kabelvåg Musikkforening kunne forveksles med et steinknuseri! Snarere vil vi hevde at fremgangen etter dette har vært stor. Det er kort og godt vakkert å høre på når medlemmene er i aksjon.

Som i en hver annen sammensetning i det sosiale foreningsliv, arbeider selvsagt KMF mot nye mål. Det var stort å spille ved en større firmafest i Skrova i 1897, det var smigrende å få slippe til da Narvik fikk sitt nåværende navn året etter, og naturligvis var turene til Trøndelag uforglemmelige.

Østerrike

Men det spørs om ikke det som skjedde i 1973, dannet opptakten til det aller mest minnerike som er blitt musikantene til del:

Da kom det en telefon fra Jernbanens Musikkorps i Narvik, der KMF ble bedt om å være vertskap for noen titals medlemmer av et østerisk korps. Det var greit nok å spille i Narvik, men landkrabbene fra Mellom-Europa ville så gjerne oppleve det virkelige kyst-Norge. Østerrikerne kom, ble ett døgn og reiste hjem. Men: før de forlot Lofoten forelå en invitasjon om å innta Østerrike. Det var derfor ikke uten grunn at medlemmene hengte i stroppa i 1975. Såvel økonomisk som musikalsk raste man seg gjennom inntektsbringende arrangementer og øvelser med en glød man sjelden opplever.

Fûrore

For flere tusen mennester ble titusener av gode toner sendt ut mellom alpene i tre dager til ende, og der de nord-norske gjestene gjorde fûrore. Dette til tross for at en rekke europeiske musikkracere også stemte i da den «10. Pongaûer Jubiläums-oktoberfest» i Schwarzach. Det var derfor ikke uten grunn at både Lofotposten og Verdens Gang i tillegg til avisene i Østerrike laget store artikler om musikantene fra nord.

Dirigenten er sentral, og det ligger en voldsom spennvidde mellom blikkenslager Knudsen til dagens(1987) Are Lind (les mer om Are Lind her). Ikke bare et vell av historie, men et enormt utvalg av verker som har vært festet til stativet. Et innøvd og variert program er ofte varemerket på et musikkorps som arbeider seriøst. Dette er forhold som KMF har bestrebet seg på å oppnå i samtlige av sine ett hundre år(1987) – under skiftende forhold. Men uansett har dirigenten det siste ord. Han eller hun er hovedpersonen når det skal innøves og instrueres, han eller hun er den personen som inngi tillit hos sine kamerater. For at dette skal gå i hop, bør dirigenten aller helst hentes utenfra.

Mot alle odds

Her har Kabelvåg Musikkforening hatt oddsene mot seg. Det er nærmest utrolig at stort sett bare tre personer svingte taktstokken i epoken fra 1911 til 1977. Foruten nevnte blikkenslager Knudsen, var det Knut Knutzen Wolds (les mer om Knut Knutzen Wold her tur fra 1911 til 1949, og så ble det organist Peder Anker Braathen som holdt takten til Olvar Iversen (les mer om Olvar Iversen her) inntok arenaen i 1960. Rett nok har enkelte hatt svært korte opptredener. Men en historie om Kabelvåg Musikkforening er altså en historie der få dirigenter opptrer. Når vi hevder at dette egentlig er mot alle odds, er det fordi en dirigent fra egne rekker blir en form for innavl og som kan føre til at fremskrittene uteblir. I Kabelvåg er det bevist at man kan snu på denne flisa.

Øvingslokalene er nevnt. Alt fra garasjer til lagringsrom ble i innledningsfasen benyttet. Men i 1947 begynte det å bli sving på sakene. Man fikk kjøpt grunnmuren til et nedbrent hus. Ikke lenge etterpå forelå resultatet: dugnadsgjengen hadde snekret i hop et flott lokale på 54 kvadrat. Men hvor lenge var det et flott lokale? Jo, det må innrømmes at tidene forandres. Og da tidens tann hadde tæret noen tiår, da veggene var slitne etter øredøvende bråk både én og to ganger i uken, ble de 54 kvadrat betraktet som lite og upraktisk.

100 ekstra kvadratmeter

Årsmøtet i 1976 etterlot ingen tvil: dugnadsgjengen måtte til pers igjen. Med dynamittgubber og boreutstyr, med hammer og sag, med spiker og svartkaffe, med samhold og iver – ja, da ble det til at Kabelvåg Musikkforening skjenket seg selv et tilleggslokale på 100 kvadrat. Selvfølgelig i et jubileumsår, for i historien fram til de 90 måtte man ha noe å slå i bordet med.

Stor gjeld

I september 1977 sto musikkforeningens forsamlingshus på Nakken ferdig utbygd. Igjen satt man med et lån på 70 000 kroner. Styret mente man burde betale ned dette lånet så raskt som mulig, og utrolig nok kvittet man seg med gjelden i løpet av to-tre år. Stikkordene her er gammeldans og bingo. 70 000 kroner er mye penger, særlig ettersom de måtte tilbakebetales på grunnalg av frivillig innsats. KMF tenkte imidlertid som så at rentebelastningen etterhvert ville bli såpass stor totalt sett, at det var bedre å satse maksimalt på å bli kvitt gjelden på kort tid.

Kassakreditt

Nokså samtidig med dette opprettet musikkforeningen en kassakreditt i Vaagan Sparebank. Det var også litt enestående i den tid at en forening klarte å få opprettet kassakreditt. Heldigvis ble det aldri bruk for den. Man ville ha kreditten som reserve, i tiden etter store økonomiske uttellinger for å slette gjelden. Økonomien bedret seg imidlertid betraktelig, noe som i stor grad skyldtes bingo-feberen som herjet landet. KMF visste å kaste seg på denne bølgen.

Gratiskonserter

Når det gjaldt konsertvirksomhet ble disse arrangert helt gratis for befolkningen. KMF regnet med å få dette igjen på andre måter. Det var jo dessuten hyggelig å få flest mulig til å møte opp når korpset spilte. I lokalmiljøet har man alltid hatt mange støttemedlemmer som bidro med en del penger i kassa. Derfor mente man også at de kunne få denne takk for hjelpen, via gratiskonsertene.

Reisevirksomheten til KMF har som tidligere nevnt, alltid vært økende. Den har ikke ligget spesielt i bakleksa de 10 siste årene(1987) heller. Riktignok har det ikke vært noen spesielle langturer, men en rekke treff og musikkstevner har stadig stått på programmet – kanskje med økende frekvens. Det siste store løftet KMF hadde i arrangementssammenheng, var det tredje kretsstevnet for Lofoten og Vesterålen i 1980, hvor omlag 450 musikere var samlet i Kabelvåg.

Stabilt

De siste årene (1987) har stort sett vært like hektiske – stadig har man vært med på de stevner som det er mulig å rekke over. Den faste korpsbesetningen på 36 personer (1987) har stabilisert seg og det er blitt jevnere sig over foreningen. Dette skyldes mye at 100-års jubileet og markeringen av dette, nok har ligget og lurt i bakhodet lenge. Man visste at dette ville kreve innsatser utenom det vanlige. I tillegg har øvingslokalene begynt å vise seg trangbodde igjen, og det blir KMF’s neste løft etter at 100-års dagen ble behørig feiret.

Attraksjon

I nord-norsk musikkliv har KMF vært en pioner. Foruten å tjene sine egne, falt en rekke store oppdrag på musikkforeningen og som gjorde tettstedet Kabelvåg kjent i større sammenheng. I fleng kan vi nevne at man spilte da Risørenne ble åpnet av Kong Haakon i 1922, ble innkalt til å spille da Viktoriahavn ble omdøpt til Narvik, ble sendt et stykke ut i Vestfjorden for å markere 100 års jubileet til firma Ellingsen, og Kabelvåg Musikkforening har vært fast trekkplaster og gladbringer under en rekke turnstevner.

Oppvartet

Nå ligger det vel i sakens natur at et musikkorps vil representere sitt hjemmsted. Det er akkurat denne type foreningsliv man knytter i celebre arrangementer, noe vår daværende Kong Olav og hans forgjenger og far, Kong Haakon, har satt stor pris på. De kom for å besøke Kabelvåg, og ble oppvartet av musikkforeningen.

Utenlandsturene

I 1975 ble den første av til nå tre utenlandsturer gjennomført, Schwarzach im Pongau i Østerrike ble levnet et besøk. Verter var Salzslecker Trachtenmusikkapelle som selv hadde vært på besøk i Kabelvåg i 1973, og anledningen var Pongauer Oktoberfestival som ble arrangert i september. Nytt besøk ble Schwarzach til del i 2001, denne gang var det i anledning 100 årsjubileet til samme korps.

I mellomtiden hadde KMF vært på utenlandstur i 1987, da ble det en del farting rundt omkring, Jugoslavia, Østerrike og Italia.

Vi skal heller ikke glemme tidligere Norgesturer til Trondheim, den første rundt 1899/1900 og den andre i 1930 til Trøndelagsutsillingen, denne turen kostet i sin helhet kr. 3000,- og varte i 6 dager. Til sammenligning kostet den siste Østerriketuren ca. kr. 9000,- pr. musiker!

Alle disse turene har vært fantastiske opplevelser for de av korpsets medlemmer som har hatt anledning til å være med, bare spør.

1990 åra kom, og ble litt vanskelig med hensyn til den økonomiske situasjonen i korpset, bingoene som hadde vært en sikker inntektskilde ble radert ut av forskjellige årsaker, dermed måtte det nytenkning til, nok en gang.

Forskjellige dugnadsløft ble gjort, foreningen kom ”opp å gå” igjen økonomisk, det musikalske fikk li litt, men tok seg kraftig opp igjen etter hvert som vi passerte 2000 tallet.

Show

I 2003 starter nyvinningen som gjør at folk strømmer til Arbeider’n igjen, akkurat som skuespillene til foreningen på 1920 tallet. Musikalske show med sangere og band, storbandmusikk – fire gylne år fra 2003-2006 med musikk av Abba -03 (les mer om Abba showet her), Elton John -04 (les mer om Elton John showet her), Elvis -05 (les mer om Elvis showet her) og foreløpig siste i -06, Las Vegas (les mer om Las Vegas showet her). Fire år med mye arbeid, men utrolig artig , 5-600 publikummere første år, siden ca 900 – suksess!

I jubileumsåret 2007 kan medlemmene i foreningen glede seg over nytt flott kjøkken på ”Musikkens Hus”.

Etter å ha vært en av stifterne av Nord-Norges Musikkforbund, med deltagelse på Nord-Norsk Musikkstevne i Harstad 10-11 juni 1933, er turen som arrangør endelig kommet til Kabelvåg for første gang.