I morgen tidlig treffer jeg resten av korpset på Gardermoen og sammen drar vi til Badacsony ved Balatonsjøen i Ungarn. Gjett om jeg gleder meg!
Jeg forbinder ikke Ungarn med korps. Sist jeg var i landet, på studietur i 1989, var det Zoltan Kodály det handlet om, og det fantastiske opplæringssystemet de har for skoleelever, Kodály-metoden. Det begynte rundt 1950, og i løpet av noen suksessår var halvparten av landets grunnskoler blitt musikkgrunnskoler! Og på Franz Liszt Akademiet så og hørte vi ungdommer på 15 år fremføre verk de selv hadde komponert, på et nivå som kunne ta selvtilliten fra enhver norsk musikkstudent på 20+. Besøket i hjemmet til Bela Bartók var like obligatorisk som det er naturlig for musikkinteresserte turister å besøke Troldhaugen ved Bergen, Griegs hjem. Bartók er en av mine favorittkomponister og forløperen til en annen stor inspirasjonskilde, Györgi Ligeti som også ble født og utdannet seg i Ungarn, ved nettopp Liszt Akademiet, men flyktet fra landet da Sovjetunionens tropper invaderte det i 1956.
Men en korpstur skal ikke handle om noe av dette. Korps reiser til det store utland for å ha det det kjekt. Jeg har aldri vært på en korpstur der man ikke har det artig sammen, og jeg vet at i morgen tidlig, når jeg treffer rundt 30 voksne korpsmusikanter på Gardermoen, blir det gøy- veldig gøy.
Ja, vi har med instrumentene. Vi har med konsertprogram for utendørskonserter, litt for enhver smak, solistnumre og en rikholdig marsjmappe. Vi har øvd. Når vi først spiller, skal det låte ordentlig!
På korpsturer liker vi å vise oss frem. Joda, det samme kan kanskje sies om sydenturistene også, har jeg skjønt, men det er likevel noe annet. Korpset ønsker å stå sentralt, gjerne på en paviljong og spille vårt repertoar uten at vi vet noe som helst om publikum. Vi har forberedt oss på å vise oss frem. Vi skal marsjere i takt og forsøke å begeistre et fremmed folk. Kommende uke skal vi altså spille for mennesker som har gått gradene i det ungarske skolesystemet.
Kanskje er jeg litt nervøs for at publikum der nede ved Balatonsjøens bredder krever noe bedre enn et amatørkorps fra Lofoten? Vi skal kanskje møte horder av velutdannede ungarske publikummere, med misunnelsesverdig gehør, musikalsk ballast bestående av snirklete folketoner basert på merkelige skalaer og notert i skjeve taktarter, med en musikkarv som har oppfostret noen av de største musikkgeniene på 1900-tallet. Ja, herrene Bartók og Ligeti klarte å få en sentral plass i det vest-europeiske kunstmusikkliv som noen av de aller største.
Jeg skal takle det! Jeg har øvd! Det er dessuten en korpstur, en gladtur der traktering av instrument egentlig ikke er mer viktig enn sightseeing, vinsmaking (for voksenkorps!), bading og sosialt samvær! Men om min erfaring fra korpsturer stemmer, kommer vi til å møte korpsvennlige, entusiastiske mennesker i Badacsony også – helt sikkert!
Jeg skal ta med hvitskjorta, svart bukse og svarte sko – og sommertøyet jeg knapt har hatt bruk for så langt i sommer, og ha en super korpsturuke. Jeg pakker med samme følelsen som da skolekorpset jeg vokste opp med i Lofoten reiste til Sverige og Finland på korpstur. Det var veldig langt, rett og slett, men herregud så gøy dét var! Når jeg treffer igjen korpskompisene fra den gang, hender det vi mimrer om disse langturene i buss til land der et norsk korps ble mottatt som noe unikt! Og vi nøt det, vi var stolte og vi leverte konserter som ikke gjorde skam på det vi var en del av, den norske korpsbevegelsen!
Nå er det voksenkorpstur, men det er det samme, egentlig: vi har fått t-skjorter i like farger med korpsemblem og påskrift om hvem vi er. Og vi skal reise langt. Til steder der jeg aldri har vært før. Vi skal spille for folk vi aldri har spilt for før, og ha det moro etterpå. Jeg gleder meg så det kribler!
I går kom vi tilbake. Og, ja, det ble som jeg trodde. Kan nesten ikke vente til neste gang!
Torstein Aagaard-Nilsen