Musikkforening åpnet lørdagens konsert i Vågan kirke med stas og pauker. Første sats fra Händels Royal Fireworks satte på mange måter ambisiøst tonen for hva Kabelvåg musikkforening har å by på når de løfter seg opp sammen. Med dirigent Trine Eilertsen i front skapte de sammen et vart, klangfylt og sterkt øyeblikk i Vågan kirke.
Tradisjon utenom det vanlige
En hver adventskonsert har elementer med seg som er tradisjonsbundet. Av den grunn kan lista legges lavt i forhold til hva et ensemble trenger å prestere, fordi mange av salmene og julesangene som vi forbinder med jula har så mange følelser knyttet til seg, at det å bevege et publikum på mange måter er en enkel oppgave. Kabelvåg Musikkforening hadde valgt den utfordrende veien, med å satse på arrangementer utenom det ordinære av det kjente og kjære. Torstein Aagaard- Nilsen’s arrangement av Gammel Maria Vise var fylt med klang og uvante harmonier som ble godt framført og selv den store sangen av dem alle Deilig er jorden, bevegde seg fra det sarte til det fullendte pompøse som avslutning på konserten. Det at en gjeng med amatører makter å våge seg ut på kunststykker som dette er imponerende. Og skaper store øyeblikk du ikke forventer. Det var virkelig flott å få oppleve en knitrende kald adventskveld i Kabelvåg.
Solo og samhold
Kabelvåg Musikkforening var uvanlig samstemte lørdag ettermiddag. De var i samklang store deler av tiden, som myket ut det lille som var av ulyd i løpet av konserten. Bruken av pauker, klokkespill og cylofon var også et element som skapte stemningsvariasjoner i lydbildet. Følelsen av å være et sterkt musikalsk fellesskap gir også et trygt fundament for å stå alene som solist. Der gjorde kveldens fem solister en god innsats, fra Hilde Lied Thoms myke klarinett, Kristan Hansens skarpe, klare trompet, Jan Ottar Olufsens bevegende trombone og Ellen Gärtners ro ved altsaxofonen. Den som imponerte mest av solistene var Trym Hauge Nilsen med stykket Stille Stund av Aagaard-Nilsen. Stykker er skrevet spesielt for euphonium som er Trym Hauge Nilsens instrument, og kanskje på grunn av sin annerledeshet når det gjaldt klang og melodilinje. Stille Stund ble konsertens høydepunkt, for det skal evne og talent til for å bevege med det ukjente, når alt annet på repertoaret er velkjent og fylt til randen av emosjoner for første tone er spilt.