– Jeg er den eneste igjen av dem som var med i skolekorpset i 1960, forteller Trond, som holdt opp i noen år, og så begynte i musikkforeningen i 1984.
Vi treffer ham utenfor Arbeidern, og egentlig har han ikke tid til å prate. Som arrangør har Kabelvåg Musikkforening ikke tid til å spille mer enn ett eneste nummer under hele stevnet.
Resten av tiden går med til å jobbe dugnad for at gjestene skal ha det bra. Nå tar Trond seg en baguett, før neste økt.
– Jeg har ansvar for frokost, så i morges var jeg oppe klokka 06.00 og kokte 200 egg til deltakerne. Vi i musikkforeningen skulle selvfølgelig gjerne ha spilt mer, men det er mye som må gjøres. Sånn er det å være arrangør. Tirsdag dekket vi på til 1100 gjester i Kong Øysteins hall, onsdag satte vi opp telt og torsdag gjorde vi klart i kirka.
– Det virker som om gjestene trives?
– Ja, jeg tror det. Fordelen med Kabelvåg er at arrangementet er tett og fint. Korpsene er samlet på et lite område, ikke spredt omkring, slik vi opplever andre steder.
– Og hvis det begynner å regne?
– Det går bare bra. Vi er jo nordlendinger, hele gjengen.
Trond har minner fra sitt aller første musikkstevne.
– Det var i Bodø i 1961. Da var jeg 12 år og fersk i skolekorpset. Vi tok hurtigruta til Bodø og bodde på Saltvern skole, det husker jeg godt. Men det største opplevelsen jeg har hatt var turen til Oslo i 1964 på verdens største korpsstevne. Da kom Skutvikferga til Kabelvåg og hentet oss, og det har vel ikke skjedd hverken før eller siden. Den turen var en fantastisk opplevelse.
– Hva er det som gjør at du har vært med så lenge?
– Fordi det er artig å spille, selvsagt – men også på grunn av det sosiale livet og samholdet i korpset. Og så har vi jo mange flotte turer med store opplevelser.