Fram gjennom luftens riker høres et toneveld,
båret på lette bølger — rytmisk som bølgen selv,
kommer i kast med vinden, svinner så atter hen,
komposisjonens tema henger dog igjen:
Det er musikken Kabelvåg fikk
gjennom de seksti år som foran gikk!
Tusene takter klingende spill
ble ouverturen som vi lytter til —
Stedet lå ganske stille — kanskje en menuett
lød i en enkelt stue, spilt på et svakt spinett.
— Her kan med Horn musikken farge vårt lille sted!
Kanskje for hele Nordland sår vi den første sed?
Lenge vil minnes nybrottets menn
for hva de sådde — hva vi fikk igjen.
Grinntonen var med møye vel lagt,
— siden har andre en akkord anbragt –.
Kabelvåg-hornmusikken hadde sitt høye kall,
dens renomme og æra teller vel ei i tall —
Tonende, travelt virke, kanskje ambassadør
på sine mange reiser — joda, den vant gehør!
Alltid til stede, alltid på plass
til å ta fatt i musikalske lass!
Om ikke alltid helt opp på topp,
alltid dog rede til å spille opp!
Munter musikk på dager folket til fest er stemt,
— hjulpet av hornmusikken ble vell all trengsel glemt!
Men og i sorgens stunder tonende tale lød
inn til de tause tanker, når noen kjør var død —
Fra paviljonger, gater og tak
hevdet Musikken alltid Tonens sak!
Stormer og stillhet, stemning, lyrikk,
— alt er blitt tolket gjennom hornmusikk.
Hornenes blanke messing blinker i solens skinn,
der dundrer høyt salutten — trommer i takt slår inn:
Varsler om fortsatt virke — noen vil takke av,
men på de unge venter arven de gamle gav!
Sekstiårsrøtter grodde seg fast,
aldri vel noen hørte tonen brast! —
— — — —
Nyss fløt all fortids toner forbi,
— hør nu Musikkens framtidsmelodi!