I hundre for hjerte, for øre og øye
musikkens soldater de vil ikke bøye,
sitt hode for mynten som mangler i kassen
for krigen som stanset opp menneskemassen.
Fra tiden da gutta var samlet på loftet,
i rorbu, garasje og aldri de skoftet;
sin time ved hornet og gull-klarinetten
sto maratonløpet med glans på parketten.
Med Sousa, med Béla, med Grieg og med
Trautmann
og Svendsen, Bizét og den godeste Teilmann
et reoertoar for de glideste løyer
blir valgt som det beste ved Lofotens øyer.
Til tjeneste! sier de gul/brune tropper
en sommer til ende de lager spillopper;
og putter i lommen et femtitalls mynter
og dermed på økonomien de pynter.
De takter i kor ved vår Vågakalls føtter
de gutter og jenter som har sin røtter;
i Kabelvågs hytter og hus inni sundet
trombonen og trommen – her er de så bundet.
Med iver og glød og med stengsler på veien
i hundrede år har de staket opp leien
for tonenes glede, for samholdets tanke
i utlandet kom det et hjertelig «Danke».
Man smies og lenkes i flokkenes orden
på fjell og ved sjøen man finner akkorden;
for livet er korpset og dets elementer
for dette man oppnår de ærligste renter.
Historieboka forteller så mangt
og gulltid og dager da alt virket trangt
men ingen kunne slukke foreningens glede
vi priser dem for at de har vært til stede.
Vi tar det som selvsagt at viljen vil seire
om hundrede år skal vi nok en gang feire
at Kabelvågs folk har en gjeng musikanter
som letter livet på våre kanter.
John-Arne Storhaug